– Som bransjeorganisasjon må vi framstå som ansvarlige og troverdige, og la det være helt klart at vi ønsker å ta et samfunnsansvar. Vi er tydelig på at miljø og klima henger sammen, sier administrerende direktør i Pipelife Norge, Kjell Larsen. Foto: Odd Borgestrand.
Norsk infrastruktur vil bli satt på store prøver framover, og da må også vannbransjens produsenter og leverandører bidra til gode og bærekraftige løsninger. Medlemsbedriftene i norsk plastrørindustri sitter på mye kunnskap og mye erfaring, men vi må være ærlig mot oss selv og innse at vi ikke har klart å utnytte potensialet.
Det sier administrerende direktør i Pipelife Norge AS, Kjell Larsen.
-Da jeg kom inn i denne industrien for 35 år siden var vi ikke spesielt godt ansett av rådgivere og samfunnsplanleggere. De fleste så på oss som selgere og ikke som ressurser innen bygging og vedlikehold av infrastruktur. Nå har vi gradvis bygd opp tillit til at også vi tenker samfunnsansvarlig og langsiktig. Vårt omdømme må andre bedømme, men jeg tror faktisk vi har noe å bidra med og bør bli lyttet til også av norske myndigheter, sier han.
Larsen leder landets desidert største bedrift innen plastrørindustrien, og er en av åtte bedrifter som utgjør Nordisk Plastrørgruppe (NPG), Norge. De andre bedriftene er Helgeland Plast AS, Amiantit Norway AS, Borealis, Hallingplast, Industriplast, Inovyn, Uponor og Wavin. Den nordiske plastørgruppa (NPG) består av medlemmer som også er sterke konkurrenter. Noen av bedriftene er helnorske, mens andre er nordiske eller europeiske konsern, forklarer Larsen, som selv har ledet gruppa i flere år, men som nå er avløst av administrerende direktør i Norsk Wavin, Tor Martin Garsjø
Samfunnsansvar
På vegne av Pipelife mener Larsen det er viktig at medlemsbedriftene utvikler viljen og evnen til kompetanseutvikling selv om de er konkurrenter.
-Som bransjeorganisasjon må vi framstå som ansvarlige og troverdige, og la det være helt klart at vi ønsker å ta et samfunnsansvar. Vi er som organisasjon tydelig på at miljø og klima henger sammen. Derfor må vi som industri foreta valg som betyr utvikling. Det gjelder fra råvareproduksjon via logistikk, vareproduksjon og distribusjon. Vi må bidra til å gjøre dette så samfunnsøkonomisk og miljømessig riktig som mulig. Da er det viktig at vi sitter sammen og benytter de arenaer som er naturlig for nettopp kompetanseutvikling, sier Larsen.
Larsen mener konkurransen er med å legge begrensninger i samarbeidet, men samtidig er gruppa viktig for utviklingen av bransjen, understreker han.
-Som konkurrenter, – og med mål om å være best, har vi vært for lite villig til å dele kompetanse med hverandre. Flere av medlemsbedriftene har vært gjennom krevende restrukturering med kostnadskutt og har vært seg selv nærmest. Nå ser vi tydelig behovet for videreutvikling av en felles plattform, og vi er nødt å finne de gode fellesområdene og fellestemaene som vil slå positivt ut for oss alle på lang sikt.
Norsk Vann i førersetet
Larsen mener Norsk Vann har en helt spesiell rolle som ledningseiernes interesseorganisasjon. Statens vegvesen, det nye veiselskapet Nye veier, Jernbaneverket, teleselskaper og fjernvarmeselskaper er også svært viktige aktører med tanke på de utfordringer alle møter blant annet når det gjelder overvannsproblematikken.
-Her handler det om å ta vare på bygd infrastruktur og eksisterende natur. Dersom vi skal dimensjonere etter de ekstreme hendelsene vil rørsystemene vokse helt ut av fornuftige dimensjoner og rammer. Dermed må vi ha en større toleranse for at ikke alt kan kanaliseres hundre prosent gjennom et ledningsnett. Det må bygges magasiner for å forsinke belastningen på ledningsnettet der det er beste løsning, og vi må ta i bruk flere kanaler som vannveier, enten det er veier, grøfter eller fellesområder når nedbøren kommer i store mengder.
Fra taper til vinner?
Larsen mener vannbransjen i mange år har vært den store taperen i det offentlige Norge. -Det har vært viktigere å bygge rådhus og andre monumentale bygg enn å sikre og fornye infrastrukturen (som legges) i bakken. Vannbransjen har vært salderingsposten, sier Larsen.
-Det som bremser utviklingen i norsk vannbransje er også at hver sektor verner om seg og sitt. De offentlige innkjøperne har sine domener. Det samme har entreprenørene, installatørene, rådgivende ingeniørene, leverandørene og produsentene.
Vi må få store nok enheter i de enkelte ledd til at vi kan bygge kompetanse. Vi må få en endring på de rigide reglene for offentlige anskaffelser. Vi må sammen se mulighetene til å inspirere hverandre slik at vi kan finne de beste løsningene som flere av oss kan nyte godt av. Det har skjedd lite gjennom mange år, men nå vokser bevisstheten både i offentlig og privat sektor, understreker Larsen på vegne av Piplelife Norge AS og NPG Norge.
Stolt over egen bedrift
Som leder av Pipelife Norge AS er Larsen stolt over hva hans bedrift har oppnådd de siste årene, ikke minst på rådgiversiden internasjonalt.
-Vi er både leverandør og rådgiver til noen av verdens største infrastrukturprosjekter. Vi er inne med vår ekspertise i områder der store befolkningsgrupper mangler helt grunnleggende vannforsyning. Det handler om produksjon av elektrisitet for å løfte folk ut av fattigdom og inn i en viss sosial velferd. Vi selger inn løsninger i konkurranse med andre materialer og andre installasjonsformer. Vi blir møtt med en sterk tillit, blant annet gjennom Verdensbanken. Da er det vår oppgave å forvalte denne tilliten på en god måte. Det blir jo et paradoks at vi her i Norge har så liten innflytelse på bygging av framtidas infrastruktur.
-Fundamentet for vår suksess er at vi så behovet for omstrukturering og tidlig gjennomførte de endringer som måtte til. Det var krevende, og det var riktig å gjøre det. I offentlig sektor blir viktige beslutninger utsatt. Beslutningsvegring er en stor utfordring, og norsk infrastruktur lider under dette, slår Larsen fast.
Bidragsyter
Han mener plastrørindustrien har klart omstruktureringen. Det er blitt færre og større aktører. Det samme kan man på ingen måte si om norsk kommunestruktur. De små kommunene sitter på store ressurser når det gjelder infrastruktur, men de samme kommunene er ikke spesielt attraktive som arbeidsgivere hos de dyktige fagfolkene. Det er et tankekors. Det må tas beslutninger på nasjonalt nivå om det skal bli endringer i norsk kommunesektor, mener Larsen, som dermed hilser en reell kommunereform velkommen.
Han innser at NPG Norge ikke har spesiell påvirkningskraft overfor offentlige myndigheter når det gjelder utvikling av bærekraftige kommuner og bærekraftig infrastruktur.
-Vi ser imidlertid at vi kan bidra med kompetanseheving. Vi har fått innpass ved fagskoler, høgskoler, universitet, hos rådgivende selskaper og byggherrer.
Her kan vi bidra med faktakunnskap om våre produkter og hvordan produktene kan og må installeres og benyttes. Vi har kompetanse på utvikling, trusselbildet og mulighetene innen infrastruktur. Vår bransje opererer med en rekke ulike materialer og er åpne på rådgivning med anbefalinger og fraråding i hva som bør benyttes i de enkelte prosjekter.
Vi har også en rekke forsknings- og utviklingsprosjekter som er rettet mot samfunnsnyttig utvikling. Vi har et potensial innenfor norsk infrastruktur som ikke er utnyttet, slår Larsen fast.
Ulykker og oppmerksomhet
-Giardia-epidemien i Bergen høsten 2004 rammet trolig mellom 4000 og 6000 mennesker, men ulykken i Bergen var ikke nok til å skape oppmerksomhet rundt tilstanden på vannforsyningssiden. Ingen er syke lenger, og vi drikker vannet og har det bra. Kommuneøkonomien er fortsatt stram, og ingen lokalpolitikere går til valg på renovering av ledningsnettet. De har lovet sine velgere at grendeskoler skal bestå, at det skal etableres flere plasser i eldreomsorgen. Demokratiet som styringsform skal vi ta vare på, men norsk vannbransje og infrastrukturen når ikke opp, mener Larsen
-Vi har mange tunell-, vei- og broprosjekt som bidrar negativt rent samfunnsøkonomisk. Nå må man tenke seg om hva som er økonomisk og miljømessig begrunnet. Her må regjering og Storting ta de nødvendige beslutninger, og vi vil gjerne heie fram disse beslutningene. Slik jeg ser det handler dette om endringsvilje og handlingskraft. Vi må ikke vente til alt kollapser i vårt ledningsnett, sier Larsen til slutt.