Bildet: På tide å styre mot en ny og mer effektiv framtid for vannbransjen, mener sivilingeniøren og rådgiveren Christen Ræstad. Foto: Odd Borgestrand.
Offentlige forsknings- og utviklingskontrakter, innovasjonsrettede kontrakter og samspillskontrakter kan gi norske kommuner muligheten til å inngå spennende partnerskap der man sammen kan utvikle gode løsninger for en vannbransje som skriker etter fornyelse både av ledningsnett og organisering. Det mener sivilingeniør Christen Ræstad, med 40 års fartstid i norsk vannbransje.
-Vannbransjen er en sektor der vi kan gjøre mer for å utvikle våre leverandører og entreprenører. Det kan skje gjennom disse kontraktstypene. Ræstad er tydelig på at entreprenørenes kompetanse i dag blir alt for dårlig utnyttet. Han mener de kommer alt for sent på banen. Med de nevnte kontraktene kan kommunene utnytte entreprenørenes kompetanse fra første dag.
Han mener det største problemet er at offentlig forvaltning har rotet seg bort i en rekke EU-regler, blant annet om offentlige anskaffelser.
-Regelverket er så detaljert at selv ikke jurister klarer å håndtere dem. Noen av reglene er så rigide at det har utviklet seg til en parodi. Vi kan ikke ha det slik. Det er ineffektivt og det ender med «kvasiløsninger» som ingen er tjent med, verken ledningseiere, leverandører, rådgivere eller entreprenører, slår han fast.
Danske erfaringer
Ræstad mener norske kommuner har mye å lære av danske erfaringer. Danskene kobler nå konkrete utviklingsprogrammer til investeringer i vannbransjen, enten det handler om ledningsnett eller rensing.
Ræstad har selv vært engasjert i en rekke offentlige forsknings- og utviklingskontrakter der bestiller, i de fleste tilfeller kommunene, sammen med leverandører, entreprenører eller produktutviklere går sammen om et prosjekt. Ved å benytte denne kontraktsformen har man anledning til å inngå direkteavtaler uten konkurranseutsetting.
Dette kan være aktuelt når produktutviklere eller entreprenører ønsker å prøve ut en løsning i et konkret prosjekt. Dette er mulig takket være unntaksregler i de offentlige anskaffelsesreglene.
OFU-kontrakter
Innovasjon Norge administrerer en støtteordning for offentlige forsknings- og utviklingskontrakter mellom en offentlig oppdragsgiver og en leverandør.
Det er åpnet for at også den offentlige kundepartneren i OFU-prosjekter kan motta inntil 50 prosent støtte til risikoavlastning dersom det er nødvendig for å utløse prosjektet. Innovasjon Norge ønsker å øke antall OFU-prosjekter og at disse i neste omgang skal lede til innovative anskaffelser.
-Kommuner som ønsker bedre løsninger enn de er i stand til å gjennomføre i dag bør ta kontakt med Innovasjon Norge, med aktuelle rådgivere, leverandører eller entreprenører de har lyst å samarbeide med, for å finne gode løsninger som fungerer lokalt, mener Ræstad.
Samspillkontrakter
Christen Ræstad arbeider nå også sammen med norske kommuner for å få på plass nye innkjøpsmetoder som skal skape innovasjon. Det handler særlig om samspillkontrakter der man gjør det samme som danske interkommunale Vandcenter Syd i Odense allerede har prøvd ut med stort hell. Hovedpoenget med samspillkontrakter er at man sammen kan arbeide seg fram til den beste løsningen, med de enhetspriser som er innhentet. Entreprenørenes selvkost og påslag er fremlagt som en «åpen bok.» Man kommer etter grundig planlegging og forhandlinger fram til en felles målsum for hele prosjektet. Avvik fra denne målsummer blir fordelt mellom aktørene, for eksempel med 60 prosent på entreprenøren, 30 prosent på byggherren og 10 prosent på konsulenten. Dersom anlegget realiseres til en lavere sum enn en forventet vil aktørene kunne hente ut gevinsten i henhold til avtalt fordeling. Det samme dersom budsjettet sprekker. Fordelingen av ekstra kostnader blir fordelt prosentvis etter avtalen som er inngått. Reglene er altså klare før man starter opp.
Felles mål
-Partene har med dette et felles mål, og ikke slik det i dag praktiseres i Norge, nemlig at de fleste entreprenører starter jakten på endringstillegg. Modellen bør være velegnet for ledningsfornyelser, nettopp fordi eksisterende rør og kabler, grunnforhold og forhold til huseierne langs gatene alltid byr på overraskelser og behov for endringer, mener Ræstad.
Denne type kontrakter har den egenskapen at det blir en vinn-vinn situasjon. Det er en hyggelig arbeidsform, det blir bedre tekniske løsninger og et samarbeidsklima som er konstruktivt. Og ikke minst, – norsk vannbransje trenger denne typen kreativitet, konkluderer vannmannen fra Drammen.
Nye modeller
Administrerende direktør Liv Kari Skudal Hansteen i Rådgivende Ingeniørers Forening RIF mener også det er behov for endringer i hvordan offentlige virksomheter anskaffer og styrer sine prosjekter. For å få mest mulig ut av hver krone som brukes når anlegg skal planlegges, bygges, driftes og vedlikeholdes er det behov for ta i bruk nye modeller.
Nederlenderne bruker en vitenskapelig etterprøvbar innkjøps- og gjennomføringsmetode kalt “Best Value.” Metoden dokumenterer kostnadsreduksjon i alle ledd fra innkjøp til bygging og gir en raskere utbyggingstakt. «Best Value»-prinsipper bør innføres i alle forvatningsnivåer i offentlig sektor, mener Skurdal. Metoder for kontinuerlig forbedring, som LEAN, bør også benyttes i større grad. Det samme gjelder miljøklassifiseringsverktøy, som BREEAM og CEEQUAL, som er metoder for å oppnå bedre miljøgevinster for henholdsvis bygg og anlegg, og dermed spare driftskostnader.
RIF ønsker også å Innføre nasjonale utviklingsstrategier på de områdene som mangler dette og der dagens tilstand er kritisk.Skudal Hansteen trekker her fram vann- og avløpsnettet spesielt, men også fylkesveinettet, kommunale veier og kommunale bygg.