Bare et fåtall kommuner her i landet har egen planavdeling innen vann- og avløp. Det gjør kommunene svært sårbare og bekymrer sjefingeniør Terje Farestveit i Klima og Forurensningsdirektoratet. Foto: Odd Borgestrand
Når man ser utfordringene som venter norsk vannbransje tar det ikke mange sekundene før entreprenører, rådgivere, leverandører, byråkrater og kommunale VA-ledere begynner å snakke om miljøkonsekvenser, ansvar og kommunereformen.
En av dem er sivilingeniør Christen Ræstad, med 40 års fartstid i vannbransjen. Lakonisk slår han fast at det er viktig å ta en titt på Norgeskartet når det gjelder organisering og effektivitet.
-Vi har i dag 428 kommuner, der halvparten har mindre enn 5000 innbyggere. De små kommunene har det jeg vil betegne som en kommunalteknisk landhandler. Den aktuelle medarbeideren er bygningssjef, brannsjef, vannverkssjef, avløpssjef, veisjef og må håndtere et ukjent antall henvendelser fra publikum og lokalpolitikere.
De små kommunene framstår som «billige» i drift. En av årsakene er at de ikke følger opp lovpålagte oppgaver som ikke direkte berører folks liv og helse. Et eksempel er at gamle rør blir enda eldre og til slutt smuldrer opp.
I en norsk kommune er det på kort sikt billig, ja faktisk gratis, å unnlate å gjøre en jobb.
Kommunene er forurensningsmyndighet blant annet for utslipp fra spredt bosetting og hytteområder. Mange kommuner gir blaffen i å utøve denne myndigheten og kloakken renner fritt ut i bekker og vann. Det er ren miljøkriminalitet, mener Ræstad.
Kommunene våkner
Nå ser det ut til at kommunene våkner, kanskje påvirket av at Norge sluttet seg til EUs Vanndirektiv for fem år siden.
Vannforskriften har som mål å sikre godt vannmiljø ved bærekraftig bruk og helhetlig beskyttelse av vannressursene for framtida. Forskriften omfatter både innsjøer, elver, kystvann og grunnvann.
Arbeidet skal skje samordnet, det vil si på tvers av alle sektorer og helhetlig, der vannet faktisk renner. Kommunene er imidlertid ikke flinke nok til å se ting på tvers, er påstanden fra Ræstad.
Vann på avveie
-Nærmiljøproblemene, med badevannskvalitet, lukt og estetikk framstår for den enkelte kommune som viktigere enn de nasjonale og multinasjonale målene og avtalene, eksempelvis Nordsjøavtalen.
Dersom vi skal utgjøre en forskjell rent miljømessig er det ingen tvil om at ledningsnettet er den store utfordringen, framfor marginale tiltak på våre kommunale og interkommunale renseanlegg.
Vi har alt for mye vann på avveie, og vi vet ikke hvor det ender, men vi vet at alt vi slipper ut har en miljømessig konsekvens, fortsetter Ræstad.
-Vi har masse vann i avløpsssystemet som vi vet overbelaster avløpsnettet og medfører utslipp, men vi vet ikke hvor mye. De fleste overløpene er ikke instrumentert, selv om det er krav om dette, understreker han.
Alarmen går
Sjefingeniør Terje Farestveit i Miljødirektoratet kjenner situasjonen i norske kommuner og vassdrag svært godt. Han vet at bare et fåtall kommuner her i landet har egen planavdeling innen vann- og avløp. Det gjør norske kommuner svært sårbare og bekymrer sjefingeniøren i Miljødirektoratet.
-Alarmen går nesten daglig i norske kommuner, og de som sitter med planarbeid får sjelden tid til sin hovedjobb. De må ta seg av ledningsbrudd, tilstopping eller oversvømmelse. Det sier noe om sårbarheten i norske kommuner, mener han.
Han mener sårbarhetener mye større enn folk flest er klar over. Det finnes mellomstore norske kommuner med bare èn eller to ansatte på teknisk sektor. Man kan ha penger til å kjøpe inn tekniske tjenester, men dersom en kommune ikke har folk som vet hva som skal kjøpes inn, ja da er det problematisk, mener Farestveit.
Han er enig med en av nestorene innen VA i Norge, virksomhetsleder Gunnar Mosevoll i Skien kommune, som hevder at dersom ansatte VA-bransjen legger ned arbeidet slik at vannleveransen stanser, vil det gå to dager før hele byen må evakueres. En by uten vann er ubeboelig.
-Det er rett og slett for få hoder og hender i fagmiljøene, enten det er i kommunene, hos rådgiverne eller entreprenørene. Det er ikke folk til å planlegge for framtiden, slår Farestveit fast.
Det går greit
Abonnentene opplever ikke situasjonen i norsk VA som et stort problem. Det er vann i krana, og vannet smaker stort sett bra. Unntaket er de kommunene som sliter med gjentatte ledningsbrudd i vannledningsnettet. Det er allerede 10 år siden den store guardia-epidemien i Bergen, og det er blitt et langt sterkere fokus på sikkerhet og beredskap. Nå gjelder det at kommunene ruster seg for ekstremvær. Ekstremvær kommer et eller annet sted hvert eneste år, og våre vannveier tåler ikke belastningene, slår Christen Ræstad fast.
Derfor må vannbransjens folk må komme i dialog med de som bygger veier, driver arealplanlegging og reguleringsplaner. -Vi må bygge hus og veier som tåler å stå ute også når ekstremværet rammer, sier Ræstad med et glimt i øyet.
Kommunene, huseierne og forsikringsbransjen har i mange år bedt staten avklare hvem som skal ta ansvaret for å håndtere overvannet. Et offentlig utvalg skal vurdere rammene for å håndtere overvann i byer og tettbebyggelser. Utvalget skal komme med sin innstilling 1.desember i år.
Vannet ligger ikke i ro og venter på å bli tatt hånd om, men finner egne veger når det ikke lenger er plass i rør, grøfter og andre planlagte vannveger.
Formålet med lovutvalgets utredning og forslag skal være å gi kommuner og andre aktører tilfredsstillende og tydelige rammebetingelser for å kunne håndtere overvann i tettbebyggelser, både i dagens klima og etter forventede klimaendringer. Utredningen og forslagene skal tydeliggjøre ansvarsforholdene, langt ut over overvannsproblematikken.